Aldri med lua i hånda
Som barn fikk Eva Tovsrud Knutsen beskjed av faren om at hun aldri må stå med lua i hånda. Dette har blitt en slags leveregel for lederen av Kongsberg musikkråd, og trolig vært avgjørende for at Norges eldste industriby nå har et av landets fineste kulturhus
Tekst og foto: Kjetil Lien Bjelke
Et unikt musikkråd
Hun ler mye, rungende og hjertelig. Også utstråler hun en slags fin balanse av lett blyghet, og en viljesterk og fargerik fremtoning. Eva Tovsrud Knutsen har vært styreleder for Kongsberg Musikkråd siden 2001, men det virker ikke som friskusen Eva har tenkt å hvile på noen tyttebærtue ennå:
- Egentlig burde jeg gi meg nå. Jeg er jo pensjonist og yngre krefter kan ta over, men så ser jeg at folk har det så travelt, med unger og fritidsaktiviteter. Det er vanskelig å få folk til å stille opp på frivillige arbeid over lengre tid, spesielt når det gjelder store verv. Men vi får ta ett år om gangen!
Engasjement er noe Eva har mye av. Hun har vært aktiv i Kongsbergs musikkmiljø de siste 25 årene, skrevet revyer og satt opp forestillinger. I den høyt skattede Kongsberg Viseklubb har hun vært engasjert siden ungene begynte å vokse til. Hun trekker frem oppsetningen med Erik Bye i 2002 som et av de virkelige store personlige høydepunktene. Evas drive og formidlingsglede er antagelig noen av egenskapene som gjorde at hun fikk spørsmål fra kulturlivet om å ta over Kongsberg Musikkråd i 2001.
- Kongsberg musikkråd er en høringsinstans for kommunen. Dette betyr at vi skal inn i alle henseender delta der kulturanlegg diskuteres og vedtas. I tillegg er vi en tilskuddsforvalter som rår over en del penger, nærmere bestemt 100 000 i årlige prosjekt- og aktivitetsmidler fra kommunen. Det fordeles driftsmidler til alle lag og foreninger etter en nøkkel som musikkrådet har vært med å lage. Til slutt disponerer vi en arv fra Mannssangen på 1,7 millioner, og den har vært smurt jevnt utover det lokale musikklivet, forteller Eva.
Prosjekt musikkteater
Kongsberg Musikkteater ble vedtatt i 2013, og byggingen ble på begynt samme år. Det ligger i Krona; senter for kunnskap og opplevelser, og tilholdssted for bl.a. biblioteket, kinoen, Vitensenter, fagskole og Høyskolen i Sørøst Norge. Veien frem mot et kommunestyrevedtak var - som den ofte er - lang og kronglete.
- Da jeg ble leder fikk jeg stadig oftere høre om mangelfulle lokaler og øvingsrom i området. Riksteatret kuttet ut forestillingene sine på slutten av 80-tallet. Noe måtte gjøres! Vi startet forsiktig opp i 2005 , og i 2007 dannet vi prosjektgruppe som skulle jobbe for gode scener og øvingsforhold. Jeg fikk med meg to andre fra musikklivet, og vi bygde etter hvert ut gruppa med Anne Svånaug Blengsdalen, doktorgrad i musikkformidling og jobber på Høgskolen i Telemark, øverste leder for Kongsberggruppen, Jan Erik Korssjøen, samt en arkitekt. Korssjøen greide å hente inn 50 000 kroner fra industrien. Det ga oss mulighet til å tegne et ønsket bygg med kultursaler, øvingsrom for frivilligheten og kulturskolen. Plassering var tenkt nede ved elvebredden på Bergverksmuseets tomt,- i samarbeid med museet som i mange år har arbeidet med et nytt sikkerhetsbygg for samlingene. Bygget hadde jo blitt kjempeflott!
- Men det ble ikke noe av et storbygg nede ved elven?
- Nei. Vi dro på «studietur» til flere kulturanlegg. I Kolben pratet vi med kulturhusleder Nils Gunnerud, og noe av det første han spurte om var «hvor er kommunen i planleggingen?». Vi andre så på hverandre og ble svar skyldig: «Dere kommer ingen vei uten kommunen!» Vi forsto at her hadde vi en jobbe å gjøre og satte snart i gang lobbyvirksomhet mot ordfører, politikere og administrasjonen. Av ulike årsaker ønsket ikke Bergverksmuseet å være med lenger, så drømmen om et kulturanlegg nede ved Lågen brast. Men neimen om vi ville gi oss da, - vi var jo godt i gang med prosessen! Vi dro til med en behovs-og brukerundersøkelse, slik at behovet for fremføringsscener scener og egnede øvingslokaler kunne dokumenteres.
- Vi sendte den ut til alle lag og foreninger i Kongsberg, og 30 aktører svarte. Dermed hadde vi svart på hvitt behovene for øvingsrom, kontor og lagerfasiliteter, og kunne overlevere dem til kulturhuskonsulent Rune Håndlykken. Dette var mannen som i 2010 fikk i oppdrag å utrede kulturhus på vegne av kommunen.
Du har fortalt meg at det var en del motstand mot et nytt kulturhus. Det var ikke bare plankekjør, selv om dere fikk kommunen på laget?
- Det hadde aldri blitt noe kulturhus uten samlokalisering med andre, og det i seg sjøl satte sinnene i kok da beslutningen om flytting av Høyskolen ble tatt. Da valget om plassering av huset ble i den gamle bydelen, eksploderte det fullstendig:«Dere ødelegger alt!», ble vi fortalt. Folk er jo skeptisk til alt som er nytt, og noen var redd for at gamlebyen skulle bli rasert. Dette var jo litt ironisk, siden gamlebyen i seg selv hadde ligget i dvale i mange år. Jeg brydde meg ikke om disse innvendingene, og bestemte meg tidlig for ikke å la meg påvirke av avisene, som stadig hadde debatter og leserinnlegg for og imot kulturhuset. Jeg syntes heller ikke at avisa var nøytral, så jeg ville ha informasjon direkte fra de politiske debattene.
- Jeg har vært tilstede på hvert eneste kommunestyremøte der saken har vært behandlet; alle møter i utvalg for kultur og oppvekst. Kultur var jo godt forankret i kommuneplaner og strategier, takket være en fremsynt og profesjonell kultur- og velferdstjeneste. Men det var utfordrende å generere nok penger til at prosjektet kunne realiseres.
Gikk dere i gang med kronerulling?
-Kultursjefen måtte skaffe 29 millioner hvis vi skulle få tak i alt utstyret som ble anbefalt, og ut av dette stablet vi på beina en stolaksjon. Vi solgte 100 stoler til 25 000 kroner stykket, og alle som kjøpte fikk diplom, seremoni og bilde i avisen. I tillegg hadde Musikkrådet arven fra Mannssangen, og vi brukte 150 000 på stoler og 500 000 til lydutstyr i den minste av salene, Sølvsalen. Jeg inviterte meg sjøl på gruppemøter hos partiene som hadde flertall da; Høyre og Arbeiderpartiet. De fremmet sak om å bevilge 10 millioner fra eiendomsfondet til kommunen . Saken blei vedtatt på Kommunestyremøte.
- Kommunen leier «skallet», men alt innvendig utstyr i kulturhuset er finansiert av kommunen. Målet var å skaffe til veie alle de 29 millionene, slik at kommunen skulle slippe å ta opp lån som blei belastet brukerne. Jeg personlig hadde som mål at det skulle bli en multisal som alle kunne ha råd til å bruke.
Det manglet vel fremdeles ganske store summer?
- Ja, men da stod vi en posisjon hvor vi kunne få tippemidler. Kultursjefen jobba intenst for dette mot fylkets kulturavdeling. Jeg skrev til alle i kulturpolitikerne i fylket og forklarte hvordan vi jobbet; at alt var frivillig og dugnadsbasert. Høyrerepresentanten kom opp på et møte, og dagen etter ble det vedtatt 6 millioner, ler Eva .
- Så hadde vi en flygelkomite som fikk 1,2 millioner av Sparebankstiftelsen, og da kom Steinway D-en på plass. Til slutt fikk 1 million fra Kongsberggruppen, og det samme fra Sparebank 1. De siste 6 millionene kom fra fylkets egne kulturmidler, så vi kom i mål til slutt! Når jeg ser tilbake , skjønner jeg nesten ikke at jeg orket det aktivitetsnivået!
Øvingsrom neste!
I løpet av disse årene har Eva mottatt Kongsberg kommunes kulturpris og dessuten vært finalist til Frivillighetsprisen. For mange på Kongsberg er hun selve symbolet på musikklivet. Eva forteller at hun er både stolt og ydmyk over alt hun har fått til, alene og med god hjelp av andre. Det har vært en håndfull gode støttespillere. Det er likevel en sak hun føler er uforrettet:
-Vi mangler fremdeles mange gode øvingsrom, sier hun og fortsetter: Kongsberg Guttemusikkorps har topp øvingsforhold og øver ukentlig i byggets 2 saler, men dette er jo framføringsarenaer. Øvingsrom for øvrig ble det ikke plass til i musikkteateret, men i den nye kulturanleggsplanen 2018-2021 som vedtas i desember, er det satt av 32 millioner til øvingsrom. Det er ikke sikkert at det blir noe nytt bygg, men jeg stoler på kommunen. De er flotte samarbeidspartnere! I løpet av de neste fire år skal denne summen bevilges til dette formålet. Vi har hatt medlemsmøte om akustikk og kravspesifikasjoner, og jeg synes det er utrolig bra at dette er løftet opp på nasjonalt nivå, avslutter hun, og er tydelig fornøyd med fremtidsutsiktene.
Det er rart å tenke på hvor mye én person kan bety for kulturens vekstvilkår i et lokalsamfunn. Selv om vi i Norge er privilegert med overveiende gode offentlige rammebetingelser, kan vi aldri undervurdere den innsatsen alle ildsjelene gjør. Musikkteateret på Kongsberg står som en påminnelse om akkurat det.