Salme for tomme kulturhus

Det frivillige musikklivet i Oslo er sulteforet på fremføringsarenaer. I alt for lang tid har Oslo Musikkråd sine medlemmer – kor, korps og orkester – tatt til takke med alt mulig, bare man har tak over hodet; gymsaler, bomberom, sløydsaler, kantiner, lobbyer, klasserom, kjeller-rom og fremføringsarenaer som aldri har vært bygget for musikk ¬– med håpløs akustikk som kan drepe entusiasmen til selv den mest innbitte kordirigent.

Vi trenger en Storstue som er tilegnet kor, korps og orkester – et sted som blir en naturlig hovedarena med flere konsertsaler, øvingsrom, produksjonsrom. Ved frislepp av disse store bygningene har kommunen nå en ypperlig anledning til å gi oss noe vi har manglet i all tid; en kvalitetsarena – eller tre.

Den frivillige musikkscenen er et fantastisk verktøy; et samspill mellom barn, unge, voksne, amatører, semi-profesjonelle. Det er kjønnsnøytralt, det er kulturnøytralt — et fristed som gir mening og innhold i hverdagen. For å holde på – og ikke minst for fortsatt å kunne være en attraktiv og levende kultursmie, selve grunnsteinen for det etablerte kulturlivet, trenger vi steder å være – gode rom som er bygget for fremføring av musikk.

Lokalitetsproblematikken for det frivillige kulturlivet er todelt: Vi trenger en Storstue, visst – men det haster også å løfte de generelle øvingslokalene opp på et nivå som er til å leve med. I en kartlegging av fremføringsrom utført av Oslo Musikkråd i 2015 der over 850 skoler og utøverrom ble kartlagt, ble det slått fast at 85 prosent av rommene/arenaene var uegnet til å drive musikk i. For å gi en pekepinn.

Mens idretten de siste tjue årene har opplevd en formidabel arenaoppblomstring og rehabilitering av eksisterende anlegg, står det frivillige musikklivet tilbake som barnet som ikke spør om noe, og som heller ikke får noe, kun avspists med en velvillig snarvei unna økonomisk sidestillelse med idretten: Skolen som lokalt kulturhus.

Det bor mye dugnadsånd og entusiasme i den nydelig smidde setningen, men realiteten er langt mer brutal enn som så. Oslo Musikkråds medlemmer opplever en generell gjenstridighet hos skoleadministrasjonene. Når øvingsroms-jakta starter om våren og høsten, er skolene som regel kjappe med avvisningsknappen. Da Ung i Kor Oslo i forbindelse med et barnekortreff med over 300 påmeldte i alderen 9-11 år, sendte en mail til 90 skoler etter en lang prosess som startet allerede våren 2018, for å høre om mulighetene for lån av skolen til et helgeseminar, fikk de i løpet av to dager avslag fra samtlige skoler, bortsett fra to. 300 påmeldte unge sangere – fantastisk! – men så vidt det lot seg gjennomføre på grunn av manglende lokaliteter.

Og det er ikke så rart. Skolene får daglige henvendelser om ulike musikk-lag som søker arena for øving og fremføring av musikk. Skolen som lokalt kulturhus er ikke et vedtak, det er ennå ikke lagt til rette for en smidig håndtering av oppfordringen. For skolens rektor og administrasjon medfører dette merarbeid, meradministrasjon, utvidet ansvarsområder – skolen oppe hver dag og i helger krever mer oppsyn – og hvem tar regninga når/hvis noe går istykker. Ikke rart de er gjenstridige.

For at Skolen som lokalt kulturhus skal bli en realitet, må kommunen legge en forpliktelse på skolene – og for å gjøre det må de øremerke en ressurspott til realisering av ambisjonen.

Som kulturminister Trine Skei Grande sa på Ekstraordinært Musikk-ting i august år: Det er ingen som anlegger en fotballbane i en skråning. Nå er sjansen der – til å hjelpe det frivillige musikklivet bort fra skråningen og inn i varmen. Gjennom etableringen av en storstue for kor korps og orkester – byens hovedarena for det frivillige musikklivet – og samtidig legge kraft bak ambisjonen om Skolen som lokalt kulturhus.

Anders Wyller
Daglig leder (fung.)
Oslo Musikkråd