Nyheter  Mandag 2. juli 2018

Fra Durban til Lakselv

Nomzi Kumalo er en av dem som har fått drahjelp av Samspill. Den sør-afrikanske artisten, som kom til Norge for 13 år siden, er svært fornøyd med nettverket som organisasjonen har å tilby.

Nomzi Kumalo

Tekst og foto: Kjetil Lien Bjelke

- Samspill gjør at jeg føler at jeg har støtte her i Norge! Det tar lang tid å bygge seg opp som artist, og da er det flott å ha en organisasjon som hjelper verdensmusikere med å etablere en karriere. De hjalp meg å arrangere konserten jeg hadde med band på Kampenjazz. Jeg hadde aldri klart det uten dem. Skulle jeg gjort det selv, måtte jeg betalt for lyd, lys, sted og musikere, forteller hun engasjert.

I januar i år spilte Nomzi på Kampenjazz, med et aldri så lite stjernelag i ryggen. Eirik Fjelde, Christo Stangness og Christer Jørgensen utgjorde bandet som løftet Nomzis ekspressive vokal til nye høyder. Prosjektet presenteres som en kreativ dialog mellom to kulturer fra motsatt side av jorden, der Sør-Afrika møter Nord-Norge. Det er ikke første gang hun samarbeider med nord-norske musikere:

- Mari Boine tok kontakt etter hun hadde lest noen av diktene på bloggen min. Det ene førte til det andre og plutselig hadde jeg skrevet en tekst til en låt på den siste platen hennes, «See the Woman».

Hvordan var det å jobbe med en så profilert artist?

- Det var veldig spennende! Jeg dro til Lakselv på sommeren, og det var en utrolig opplevelse å få oppleve alt lyset med midnattssol og greier. Til tross for at jeg gikk rundt med insomnia, opplevde jeg å bli fylt opp av energi. Vi lyttet til musikk og diskuterte mange forskjellige temaer, og jeg kommer alltid til å tenke tilbake på det som en flott og intens tid.

- Ser du likheter mellom deg selv og Mari Boine, musikalsk eller som menneske?

- Vi er i samme energifeltet, og samisk musikk treffer meg rett i kroppen. Jeg kan identifisere meg med det å bare måtte lage musikk, at man ikke har noe valg. Det finnes en motstandsdyktighet i det å uttrykke seg musikalsk, som kommer ut helt instinktivt. Enten det er i enkeltmennesket, i en stamme, eller i et samfunn, sier Nomzi og fortsetter:

- Jeg mener at det er en interessant parallell til Sør-Afrika at også samene har vært utsatt for kolonisering og strevd for uavhengighet. Det finnes også folkegrupper i Sør-Afrika som er nomadiske, lever som jegere, og har blitt marginaliset av myndighetene. De har blitt fratatt sitt land og naturlige livsgrunnlag, og dette hendte rundt oss da jeg vokste opp. Da jeg var ung snakket jeg for eksempel ikke morsmålet mitt, xhosa. Jeg var jeg nesten skamfull over dette «svarte språket», og klamret meg til engelsk for å navigere i verden. I et land med elleve offisielle språk, var det kun og afrikaans og engelsk som var anerkjent i apartheidtiden.

Svevde av scenenNomzi skriver sanger som omhandler romantisk tragedie, kjærlighet og motstandsdyktighet. Man skulle kanskje tro at musikken hennes var mer forankret i typiske sør-afrikanske musikksjangre som isicathamiya og mbaqanga, men uttrykket kan kanskje heller karakteriseres som en smeltedigel av jazz, blues og folk.

- Musikken min er et resultat av alle stedene jeg kommer fra, har besøkt, eller mennesker jeg har møtt. Jeg vokste opp i Durban, to timer sør for Johannesburg, gikk på katolsk skole og sang i kor. Det var også mye synging i likvaker, begravelser, og samlinger hjemme hos mine besteforeldre. Dette ga meg et naturlig forhold til improvisasjon og harmonier, for vi brukte aldri noter.

Hørte du noe på vestlig popmusikk også?

- Det var jo før Spotifys tid, så jeg har blitt flasket opp på plater som foreldrene mine hadde. Da jeg var helt liten bodde familien min noen år i USA og vi tok med oss en del musikk derfra: Motown, Diane Ross, Marvin Gaye - og John Lennon.

Det var på scenen med Frank Znort i 2009 at hun først fikk prøve seg foran et stort publikum. Hun sang standardlåten «A-Tisket A-Tasket» til stående ovasjoner. Så begynte hun å skrive egne låter, men visste fremdeles ikke om hun ville eller kunne bli profesjonell sanger eller låtskriver. Dette forandret seg 28. november 2015 da hun for første gang stod på scenen med egne låter.

- Jeg hadde så mye adrenalin i kroppen at det føltes som jeg skulle sveve av scenen, forteller hun. Der og da endret livet mitt seg og jeg landet ikke på en uke etterpå. En skrekkblandet fryd som kan karakteriseres som magisk. Det er rart å tenke på at jeg skulle bli 40 år før jeg visste hva jeg skulle bruke livet mitt på!