Endelig hjemme – etter 13 øvingslokaler på 23 år

– Vi har kanskje vært et av de mest flyktige korpsene i Norge, sier Eivind Rønnevik.

Rønnevik spiller althorn i Musikkorpset Gjallarhorn, et 1. divisjonskorps fra Stavanger som har røtter tilbake til 1948 og i flere tiår har vært et fast innslag på store konkurranser som Siddis Brass og NM. Han er også drivkraft for korpsets komité for øvingslokaler – en komitè som det kanskje har vært litt vel mye bruk for de senere årene.

Korpset har vedlikeholdt et høyt nivå over mange år til tross for en svært utfordrende situasjon rundt øvingslokaler. Siden år 2000 har korpset øvd på ikke mindre enn 13 forskjellige steder.

– Vi klarer oss utrolig godt i forhold til de forutsetningene vi har hatt, konstaterer Rønnevik.

Nødlokaler

I vår stod korpset i en desperat situasjon. De siste to sesongene hadde de holdt til i det Rønnevik beskriver som «nødlokaler»: et tomt lagerlokale som verken var tilrettelagt eller egnet for korpsøvelse, og hvor de kun fikk være til huseier fant en kommersiell leietaker. Alt de trengte å lagre, måtte stå i samme rom som de øvde i.

Korpset gjorde selv noen grep for å bedre akustikken i rommet, blant annet i form av å henge opp molton (tykk bomull) på veggene og legge ut tepper. Dette dempet de akustiske utfordringene nok til at det gikk an å øve der, men langt på nær nok:

– Akseptabelt er langt fra hensiktsmessig eller optimalt, men det var i hvert fall ikke skadelig, sier Rønnevik.

Temperaturen i lokalet var også en stor utfordring. Fordi det var et lagerlokale sto det ikke strøm på daglig, og kvelden før hver øvelse måtte det settes ut vifter for å prøve å varme opp rommet. Det hjalp litt, men ikke nok – flere i korpset øvde i vinterluer og -jakker eller med pledd over seg gjennom de kalde månedene.

– Det hemmer også det musikalske, sier Rønnevik. – Instrumenter og iskaldt rom er ikke en god kombinasjon.

Reservefamilie

Rønnevik forteller at de har savnet et sted å ha tilhørighet og en sosial ramme utover selve øvingen; et sted å sette frem pokaler og henge opp diplomer på veggene.

– Det å starte hvert år med dugnad i form av oppussing og flytting har gjort at vi har måttet jobbe hardere for den sosiale biten som er så viktig for oss, sier Rønnevik.

For Elise Zachariassen Evensen, som spiller tredje solokornett i Gjallarhorn, har det gode miljøet i korpset gjort at det har føltes som en «reservefamilie».

– De har tatt utrolig godt imot meg, sier Evensen. – En fin gjeng med godt samhold på tvers av ulike aldre.

Evensen ble med i korpset når hun flyttet til Stavanger for å studere. Etter tre år planlagte hun egentlig å flytte hjem til Arendal, men valgte å bli boende på grunn av det sterke fellesskapet hun ble en del av hos Gjallarhorn.

– Bare det at jeg velger å bosette meg her på grunn av Gjallarhorn, det sier litt, sier Evensen.

Endelig hjemme

Den store utfordringen for Gjallarhorn har vært at det har vært vanskelig å finne eksisterende bygg i regionen de kan øve i. Rønnevik understreker at korpset har hatt god dialog med Stavanger kommune, som har en langsiktig visjon for øvingslokaler og har lovet støtte til utbedring dersom de selv kunne finne et lokale.

– Det har vært enormt krevende. Vi har lagt ned sikkert tusen timer med innsats, sier Rønnevik.

I april klaffet det endelig med et tomt butikklokale, som korpset nå har bygd om og pusset opp selv. I august flyttet de inn i sitt nye hjem. Gjallarhorns tid som nomader er over.

Nå ser de etter andre som vil leie plass hos dem – sambruk med andre er en av nøklene for å få det økonomiske til å gå rundt.

Selv om det nye lokalet er tilrettelagt akustisk og det er fint å øve der, poengterer Rønnevik at det kun har en tredjedel av kubikkmetrene og tre av de fem metrene med takhøyde som et korps bør ha, i tråd med Norsk musikkråds normer.

– På tross av det så er dette de beste forutsetningene og det nærmeste vi har kommet et egnet lokale på mange, mange år, sier Rønnevik.

Frivillig musikkliv mellom alle stoler

Et korps som ikke bare holder et høyt musikalsk nivå, men som også har skapt et sosialt miljø som trekker folk til lokalsamfunnet, har åpenbart gjort noe riktig. Men tenk hvor mye mer de kunne ha fått til dersom de ikke hadde måttet kjempe så lenge for et sted å være?

Historien om Gjallarhorn er et eksempel på hvor mye egeninnsats som ofte må til for å få et ordentlig sted å øve:

– Musikkfrivilligheten faller mellom alle stoler. Det du ikke klarer å ordne opp i selv, blir ikke tatt hånd om, sier Rønnevik.

– I det store bildet ønsker vi mer støtte fra politikere, kommune og interesseorganisasjoner. Ikke for oss som korps spesifikt, men for at hele det frivillige musikklivet skal ha tilgang på egnede øvingslokaler.