Lyd og kropp: Liten muskel med stor oppgave
Har du noen gang lurt på hva som er kroppens minste muskel, og visste du at kroppen din har et eget innebygd forsvarssystem mot virkelig høye lyder? I øret sitter kroppens minste muskel, stapediusrefleksen, og er litt over én millimeter stor. Denne sørger for å beskytte øret mot skader når det utsettes for høye lyder.
Skjønt kun én millimeter i størrelse, beskytter denne muskelen hørselen din mot høye lyder. Kort forklart demper stapediusrefleksen lydsvingningene i mellomørets knokler. Når lyden når trommehinnen, settes ørebenene/stigbøylen i svingninger, og sansecellene i sneglehuset stimuleres til å sende nerveimpulser til hjernestammen. I hjernestammen fordeles neveimpulsen blant annet til ansiktsnerven (nervus facialis), som sender en impuls til stigbøylemuskelen (musculus stapedius). Når lyden er sterk nok, ca. 75 dB over høreterskelen, kontraherer muskelen seg, lydsvingningene i stigbøylen dempes, og lyden som når sneglehuset reduseres. På denne måten beskyttes det indre øret mot høye støynivåer. Uten stapediusrefleksen ville høye lyder potensielt være skadelig for hørselen.
Stapedius og ansiktsnerven
Nerven som er koblet til stapediusmuskelen er ansiktsnerven. Neste gang du opplever høye lyder, kan du prøve å legge merke til at du strammer musklene i ansiktet, og kanskje lukker øynene litt.
Stapediusrefleksen er avhengig av denne ansiktsnerven. Når høye lyder kommer inn i øret, vil hjernen sende en melding til stapediusmuskelen gjennom ansiktsnerven som ber muskelen trekke seg sammen og stabilisere stigbøylen.
Forskjellige grenseverdi for hva som oppfattes som ubehagelig lyd
Hos personer med normal hørsel, vil stapediusrefleksen trekke seg sammen når lyden er rundt 70-100 dB. Hos personer med hørseltap, vil denne akustiske grenseverdien være større, og i verste fall fraværende.
Stapediusrefleksen trekker seg normalt sammen når øret oppfatter lyder som er 10-20 dB under det som er ubehagelig, og testing av stapediusrefleksen kan brukes til å diagnostisere hørseltap hos både voksne og barn. Imidlertid er ikke grenseverdien en nøyaktig indikator på skadeligheten av høye lyder: Industriarbeidere har en tendens til å ha en høyere terskel for hva som oppfattes som ubehagelig høye lyder, men lyden er allikevel like skadelig for ørene deres.