– Viktig at armen ikke blir så lang at hodet ikke vet hva hånden gjør

30. mars sendte Kultur- og likestillingsdepartmentet forslag til endringer i kulturloven på høring, med høringsfrist 30. juni. Daglig leder i vår medlemsorganisasjon Klassisk, Anderz Døving, deler her sine synspunkter.

I høringsnotatet til Kulturdepartementet står det i vurderingen av eksisterende lov at: «Ulempen er at loven i liten grad fungerer som et styringsverktøy og derfor har liten innvirkning på politikkutformingen lokalt og regionalt». Departementet varslet derfor en gjennomgang av loven «med sikte på at den skal være et styringsverktøy for oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene og reflektere nasjonale mål for kulturpolitikken».

Det er derfor trist at det avsluttende endringsforslaget ikke adresserer det starten lover.

Kulturloven favner bredt og prøver å ta med alle ledd i kjeden, fra skaper, produsent, utøver, formidler og distributør på den ene siden, til deltager – altså publikum – på den andre siden. Spørsmålet er om ikke bredden i det kulturloven prøver å omhandle også gjør at den blir utvannet og generell.

Generelle formuleringer og svevende formaninger

Armlengdes-avstand-prinsippet er viktig og er godt gjennomtenkt og innarbeidet i den norske modellen. Men det er viktig at armen ikke blir så lang at hodet ikke vet hva hånden gjør. Politisk styring av kunsten er viktig å unngå, men armlengdes-avstand-prinsippet betyr ikke at politikerne bare kan være fraværende fra å gi kulturloven betydning utover generelle formuleringer og svevende formaninger.

I punkt 3 i høringsnotatet står det «Bestemmelsen vil pålegge kommuner og fylkeskommuner å utarbeide en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet. Oversikten skal benyttes som grunnlag for planarbeidet. Formålet er å sikre at kommuner og fylkeskommuner tar det ansvaret de har for å «fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet» (jf. § 1). Her overfører regjeringen i praksis utformingen av loven til kommuner og fylkeskommuner! Dette er ikke styring, men ansvarsfraskrivelse. Poenget med en kulturlov må være at den er utformet slik at den gjelder hele landet likt.

Kulturhusene må få en styringsregel. Det er kanskje fort gjort å tro at det vil være et åk som påtvinges kulturhuslederne, men sannheten er at det som oftest er eierne (det vil si, kommunene) som har så høye inntjeningskrav at kulturhuslederne ikke tør å programmere fritt, ikke har økonomi til å ta risiko med smalere kunstformer, og at kulturhusene ender opp som utleiesaler for kommersielle aktører.

Staten bruker – og har brukt – milliarder på å bygge flotte kulturhus rundt om i landet. Kanskje man nå i årene fremover må se nærmere på innholdet i kulturhusene, mer enn å bygge flere? Kulturloven kunne i så måte være den styringsregelen kommunene og fylkeskommunene har for å opprettholde et sjangermangfold og rom for også de smalere kunstformene. Her er kulturloven igjen for uklar og svevende. Sett noen krav! Det ville ikke være å bryte med armlengdes-avstand-prinsippet – det ville være å sørge for at publikum over hele landet får et allsidig og mangfoldig kunst- og kulturtilbud, slik som loven har som målsetning.

Om frivilligheten

Frivilligheten er ikke ensartet! På den ene siden har vi frivilligheten som består av amatørteater- og dans, barne- og ungdomsteater, skolekorps, og så videre. På dette feltet bør man ikke legge kunstneriske kriterier til grunn for finansiering, men heller se på kriterier som inkludering, læring, mangfold, og ikke minst økonomisk styring. Finansieringen kan ligge på kommunal eller fylkeskommunalt nivå. Man bør også ha i mente at mye av amatørvirksomheten er for frivillige – men drevet av profesjonelle som lever av sin drift.

På arrangørsiden er det motsatt: Der består arrangøren ofte av frivillige, men det som vises på scenen og i konsertlokalene er med profesjonelle kunstnere på samme kunstneriske nivå som i de profesjonelle institusjonene. Her er det opplagt at kunstfaglige kriterier må legges til grunn for finansiering, og hvor Kulturdirektoratet er den naturlige vurderingsinstans – og hvor kommuner og fylkeskommuner i mange tilfeller ikke har den nødvendige kunstfaglige kompetansen.

Ansvarsfraskrivelse

Høringsnotatets 40 sider med analyser er gode, og intensjonene de ønsker å løfte opp likeså. Derfor er det som om luften går ut av ballongen når man kommer til selve endringsforslagene. Den teksten er på en halv side og tar i praksis kun opp prinsippet om armlengdes avstand, som gir staten ansvarsfraskrivelse for vanskelige beslutninger.

Og det tristeste er at resten av endringsforslaget er det opp til kommune og fylkeskommune å bestemme. På nytt ender vi opp med en kulturlov som ikke er en kulturlov. Kort oppsummert sier den at staten skal legge til rette for en åpen og opplyst samtale (hva nå enn det betyr..) og ellers ikke gripe inn på grunn av armlengdes-avstand-prinsippet, og resten er det opp til kommune og fylkeskommune å fastlegge.

Som kunstner får den derfor ingen reell betydning. Den sier ingenting om at kunstnere har rett til arbeid eller til å få vist frem sin kunst eller kunstneriske utøvelse. For publikum likeså: Om din kommune ikke har vist profesjonell dans, jazz eller samtidsmusikk de siste ti årene, så kan det være helt i tråd med de retningslinjene kommunen har fastlagt.

Kulturloven vil fortsatt være den eneste loven som ikke får noen konsekvenser om den brytes. Det mest positive å si om selve endringsforslaget er at den er så generell at den kan tolkes på omtrent alle mulige måter.